Hvis du ikke allerede visste hvem Simone Biles var før OL i Tokyo i 2021, så gjør du det sannsynligvis nå. Biles, en berømt, amerikansk atlet og idrettsstjerne, skapte overskrifter over hele verden under OL i Tokyo – ikke for det hun gjorde, men for det hun ikke gjorde.
Den 24 år gamle gymnasten, som har vunnet flere internasjonale medaljer enn noen annen gymnast, overrasket verden i sommer da hun trakk seg fra flere olympiske konkurranser på grunn av psykologisk stress.
Hennes valg fremhever en kultur i endring der det å vinne for enhver pris raskt mister terreng til egenomsorg og trivsel. Slike valg får ringvirkninger langt utover idrettsarenaen - og mange selskaper begynner å legge merke til denne kulturelle endringen.
Slik var det før
Biles historie har blitt sammenlignet med historien til en annen amerikanske turner, Kerri Strug. De to historiene illustrerer tydelig den store kulturelle endringen og det økte fokuset på psykisk helse som man nå ser.
I OL i Atlanta i 1996 presset Strugs trener henne til å reise seg og utføre volten igjen, etter at hun hadde brukket ankelen på en dårlig landing.
"Dette klarer du!" var de oppmuntrende ordene (eller ordren, avhengig av hvordan du ser på det) som ble gitt før Strug kastet seg over bukken, gjorde en perfekt landing, hilste på dommerne og kollapset i smerte. Laget vant gull, men Strug konkurrerte aldri igjen.
I årevis etterpå ble Strug og treneren hennes hyllet. Sammen hadde de vært et perfekt eksempel på 80-tallets og 90-tallets «can do»-mentalitet (eller rettere sagt "must do"). Strug ble hyllet for å ikke gi opp, og treneren hennes for å presse henne til det ytterste.
Og denne tilnærmingen var ganske tydelig på alle arenaer, der det å gå på kompromiss med seg selv og ofre seg ble hyllet som vinneregenskaper, og alt annet ble ansett som svakt eller en fiasko.
Men dette oppfatningen begynner å endre seg.
Den nye måten å tenke på
Noen år senere, overfor et lignende avgjørende øyeblikk som Strug hadde, tok Biles en helt annen vei.
Hun forklarte senere at kroppen føltes koblet fra det tankene hennes sa den skulle gjøre. Så for hennes egen sikkerhet bestemte hun seg for å stå over. Med andre ord, hun verdsatte sin egen mentale helse og fysiske sikkerhet høyere enn medaljer, heder og ære.
Biles er ikke den første som har tatt et slikt valg. Det vi husker best er kanskje tennisspilleren Naomi Osaka som trakk seg fra French Open i juni i år for å beskytte sin egen psykiske helse.
Valgene til disse profilerte idrettsutøverne tvinger frem samtaler om hvor grensen for oppofrelse skal trekkes - det være seg for sport eller i en bedrift.
En studie på toppidrettsutøvere fant faktisk at utøvere med en vinne-for-enhver-pris-mentalitet hadde lavere nivå av generell tilfredshet enn sine jevnaldrende og høyere nivåer av angst og depresjon.
Næringslivet følger med
Historiene til disse idrettsutøverne er ikke unike for sportsverdenen. Selv om de fleste av oss kanskje ikke er konstant i søkelyset eller fulgt av verdens medier, vil mange ha opplevd lignende situasjoner på jobb. Så det er ikke rart at disse historiene har fått mye oppmerksomhet.
Mens noen har kalt Biles en egoistisk taper, blir hun av de aller fleste hyllet for sine valg. Ifølge Mashable viser data fra Reputation, et selskap som samler og analyserer tilbakemeldinger fra brukere av digitale plattformer, at de aller fleste delte og likte innlegg som støttet gymnasten.
Og dette skiftet har ikke gått upåaktet hen.
I august ga sportsmerket Nike alle sine ansatte ved hovedkontoret en uke fri til "avstresse". Dette oppmuntret medarbeidere til å slippe taket i arbeidsoppgaver for en stund og ta vare på sin egen psykiske helse.
Tidligere i år forbød den globale investeringsbanken Citigroup videomøter på fredager for å hjelpe ansatte med å redusere påkjenningene påført under pandemien, og annonserte i tillegg at 28. mai ble gitt som ekstra feriedag for hele selskapet.
Men er slike engangshendelser nok til å sikre de ansattes langsiktige mentale helse?
Det er kulturen som teller
Selv om initiativer som vist av Nike og Citigroup er positivt, hevder mange eksperter at det er det helhetlige systemet og kulturen vi befinner oss i som former våre valg og oppførsel - og derfor vårt velvære.
Gjennom en analyse av 72 studier, med over 80 000 deltakere, fant Handelshøyskolen BI ut at ansatte i organisasjoner med mindre hierarkiske strukturer, som tilbød mentorprogrammer eller andre personalprogrammer for å støtte deres helse og prestasjoner, rapporterte om høyere trivsel.
Forskere ved The Wellbeing Project går enda litt lenger ved å argumentere for at ledere som ikke bare promoterer og går foran som gode eksempler for å ta vare på seg selv, men som i tillegg aktivt involverer medarbeidere i trene på dette, skaper sunnere og mer effektive organisasjoner:
"Når ledere og ansatte lærer å stå sammen i sin egen menneskelighet og skape en kultur for velvære, er de mer rustet til å oppfylle sitt oppdrag."
Slike miljøer lar mennesker føle seg trygge ved å sette sin mentale og fysiske helse først.
Disse idrettsutøverne fikk massiv støtte fra millioner av mennesker. Og de samme millionene vil sannsynligvis selv bli mer bevisste og stille krav til hvordan de kan ivareta sin egen mentale helse - enten det er på idrettsbanen eller på arbeidsplassen.
Et godt råd til næringslivet og bedriftsledere er å følge nøye med på denne utviklingen.
Ønsker du å bygge en arbeidskultur der alle medarbeidere føler seg velkommen og trygge? Da vil vi anbefale å ta en titt på vårt webinar om "Psykologisk trygget på arbeidsplassen". Det er ferdig innspillt og tilgjengelig nå.
